Love Story - the End

Første gangen jeg falt for Kent, eller Prince som han kalte seg den gangen, var jeg 14 år.

Til å begynne med syntes jeg han var ekkel, men jo mer jeg ble kjent med han, jo mer viste det seg at jeg likte han. Han var spennende og tøff, og til slutt kunne jeg ikke være uten ham...

Men ettersom årene gikk ble problemene i forholdet etterhvert mange. 

For det første var han dyr i drift; hver gang jeg ville ha besøk av han var det jeg som måtte dra å hente ham. Og attpåtil betale for det. Dessuten ville han utelukkende at jeg skulle putte ham i munnen - noe jeg for så vidt var enig i at var det beste. Det var ikke noen andre alternativer egentlig.

Men ikke nok med det - han var ikke helt trofast heller, for det var flere av venninnene (og vennene) mine som datet Prince. Han var biseksuell også med andre ord...

Vel, uansett - forholdet varte i mange år. Det var mye turbulens, jeg forsøkte å gjøre det slutt mange ganger. Noen ganger greide jeg det også, og da kunne det gå over et år før vi hadde kontakt. Men gang på gang, særlig når jeg var på fest og fikk en tår innabords, ble jeg sentimental og ville hilse på ham. Og da var det gjort. Da hang vi sammen som erteris igjen i løpet av null komma niks.

Men nå, når jeg virkelig erkjenner at han er en dust som ikke bare er kjip, dyr i drift og temmelig kjedelig, men også en som påfører meg sykdommer, rynker og dårlig helse, da er det virkelig på tide å si takk og farvel. Igjen.

Så Kent, nå har jeg ikke hatt kontakt med deg på en måned. Og det er helt greit. Jeg ser du dater litt rundt omkring her og der, men jeg tror at de fleste har gjennomskuet din egoistiske oppførsel. Du er nok ikke så "hot" som du engang var. Og bra er det.

Alt skal vekk!

(Ingvild visualiserer/feberfantaserer om tømming av lunger).

Oppdraget hørtes overkommelig ut. Noen rom skulle tømmes for gammelt skrot i en ca. 40 år gammel bolig, muligens var det litt arbeid i naboboligen også, men det var i så fall minimalt.

Det viste seg å være en langt mer slitsom jobb enn først antatt. 

For det første var fremkommeligheten i denne boligen trasig. Det var mørke, trange rom med ualminnelig mange trapper som var lange, smale og snirklete. Det var fuktig og klamt. Men man kastet seg over jobben; man hadde jo tross alt tatt seg noen dager fri fra det vanlige arbeidet nettopp for dette oppdraget. Og skulle man bli ferdig før antatt - ja, se da kunne man kanskje unne seg et par gode fridager etterpå. Hvis man ble ferdig før fristen, mener jeg...

Man gikk i gang. Det ble ryddet og kastet, ryddet og kastet. Man tok den tunge veien tilbake til utgangsdøren, kvittet seg med avfallet, og så var det inn igjen for å hente mer skrot. Ut og inn, ut og inn. Sånn holdt man på dag ut og dag inn, praktisk talt uten hjelpemidler. Men når man trodde man var ferdig i én del av boligen, og kunne unne seg en pause, da dukket det opp et nytt rom eller en ny krok man hadde oversett. Der formelig tøt det ut avfall, og det stinket, så man måtte bare få det vekk med en gang, hvis ikke ble det bare mer arbeid senere. 

Dette kunne ikke være en "alminnelig" bolig, for det virket som de områdene som var ferdig ryddet, ble fulle av avfall igjen helt av seg selv. Dette måtte være lureri, for uansett hvor mye man etterhvert jobbet med dette oppdraget, ja - dag og natt faktisk, så ble denne boligen aldri tom for skrot.

Til slutt ble man så utmattet og lei at man ga opp. Man orket rett og slett ikke mer. Oppdrag fikk være oppdrag, nå var det nok.

Og det var i den mest slitsomme økten av denne jobben at min gode venn og samarbeidspartner gjennom flere år, Hr. Kent, fikk høre av undertegnede at nå fikk det faen meg være nok! Greit nok at jeg hadde vært så dum å ta på meg denne jobben, men Hr. Kent skulle jeg i hvertfall ikke ha noe mer med å gjøre. Av en eller annen grunn så klarte han, bare ved hjelp av sitt nærvær, å gjøre jobben tyngre. Han bidro liksom ikke, han var ikke med på de tunge, fysiske løftene. Han kom bare når vi skulle ha pause...

Så nå er det slutt mellom Kent og meg. Mer om det siden. Kanskje.

Hva mangler her?

Jeg har Ibux og C-vitaminer og hostesaft og Bronkyl slimløsende tabletter og god cocnac og Fribol halstabletter. Jeg har også Mentholatum salve, honning og digital tempmåler (de hadde dessverre ikke mulighet til å være med på bildet). Alt dette DØTTER jeg i meg, men blir jeg bedre? Nei, jeg blir verre. Jeg har begynt å få feber, og jeg mistenker pneumoni (evt. nimoni som noen ytterst få jeg kjenner sier - faktisk bare én, eller lungebetennelse som de aller fleste kaller det).

Det mangler antibiotika, det er det som mangler. Og i morgen tidlig drar jeg og skaffer meg det, hvis jeg ikke blir helbredet i løpet av natten da.

Trond Viggo goes Bee Gees

Parodier kan være ekstremt morsomme. Jeg DIGGA Bee Gees da jeg var fjortis. Jeg husker det som det var i går da albumet "Spirits Having Flown" havnet i samlingen min, dog på kassett. Den ble spilt utallige ganger, og avstandsforelskelsen til Robin (og IKKE Barry faktisk) kan jeg bare le av i dag.

Conan fant denne versjonen på YouTube her om dagen. Ca. ett minutt ut i snutten dukker mitt fordums idol opp til høyre i skjermen, i profil... 

Hjelpes meg, meg tror jeg ler meg i hjel.

Så mye kult...

...de har på ruth66! Jeg har vært på bybesøk igjen og fått personlige gaver. Jeg vet ikke helt helt hvilket inntrykk jeg har skapt av meg selv til vedkommende jeg får disse gavene av (og de forrige jeg fikk...), eller jo - det vet jeg forresten...

Eehhh...

Enig som bare det! Men når mennene stiller med kapital, hva da??

Neglefiler med tekst...

...men selv om indre skjønnhet er for amatører, kunne jeg godt tenkt meg denne :-)

Jeg kan til og med betale for den!!